Medlem av Civita, Paul Chaffey, og en studentrepresentant har
skrevet om morgendagens skole i en kronikk i Dagsavisen. Bak deres synspunkter
ligger det et par underliggende forutsetninger, som etter min mening er både
overfladiske og grunnleggende feilaktige. For det første har de et kunnskapssyn
som uterlukkende fremmer det vi kaller figurativ læring, og for det andre
omtaler de skolen som en institusjon som eksisterer kun for næringslivets
behov. Jeg vil gjerne kort få kommentere begge deler.
Figurativ kontra operasjonell kunnskap
Operasjonell forståelse er et innfløkt begrep, men kan litt kort forklares
slik: for at forståelsen av et stoff skal være operasjonelt, må den være
internalisert, den må være reversibel, og den må kunne settes inn i en
sammenheng. Det motsatte kalles figurativ læring. Chaffey og Heide faller i den
fellen å tro at det bare er den siste form for kunnskap som skolen skal befatte
seg med. Den karakteriseres av å vær en overflatisk læring, der målet ofte bare
er å huske fakta eller reprodusere noe til en prøve. Man kan oppøve ferdighet
til å løse standardoppgaver, men forståelsen kan være meget mangelfull.
Særlig i fag som matematikk og andre tunge realfag er
kronikørenes læringssyn problematisk. Fagmatematikere tenker gjerne på sitt fag
etter to hovedlinjer: som problemløsing og som et presisjonsspråk som beskriver
mønstre og sammenhenger. Å mestre dette faget er noe langt mer enn å løse
standardoppgaver. De to nevnte kronikørene synes å mene at det kun er
regneferdigheter det hele går ute på. Det synet passer for øvrig godt sammen
med et snevert syn på kunnskap, der skolen kun tildeles rollen med å skaffe
næringslivet arbeidstakere som kan utføre rutineoppgaver. Slike rutineoppgaver
finnes det jo fortsatt mange av, selv i et høyteknologisk samfunn. Svært mye
ingeniør- og IT-arbeid går ut på å gjenta de samme typer beregninger og
oppgaver. Men når det gjelder forsknings- og utviklingsarbeid, holder ikke
denne holdningen til faget mål. Da må man ha nettopp operasjonell kunnskap. I
våre dager er det dessuten en sjeldenhet at noen driver med slikt arbeid alene.
Man må kunne samarbeide, noe man bør få trening til i skolen. Det er på
bakgrunn av dette mange av oss didaktikere mener at M87 var den beste
læreplanen Norge har hatt.
I den læringsteorien som kalles radikal konstruktivisme,
sies det at elever alltid danner seg sine private oppfatninger av ting. Faren
for misoppfatninger og rene misforståelser er stor. Den beste måten å rette opp
dette på, er faglige diskusjoner og oppklaringer. Dette foregår best i et
kollektiv. I land der elevene lærer mest matematikk, er man bevisste på nettopp
dette. Har man privatlærer, kan selvsagt diskusjonen og oppklaringene foregå
mellom elev og lærer. Det er langt verre å diskutere med en datamaskin.
Skolens formålsparagraf
Det synes å ha blitt et fellestrekk for de fleste politiske
aktører som diskuterer skole, at de ikke bryr seg om hva skolens, og særlig
grunnskolens, oppgave egentlig er, slik det er vedtatt i skolens
formålsparagraf. Der sies det ikke noe om at landet trenger ingeniører, eller
noen annen yrkesgruppe for den del. Formålet dreier seg om det vi i pedagogiske
kretser kaller dannelse. Kort sagt kan dette forklares ved å si at skolens
hovedoppgave er å få elevene til å forstå mest mulig av både den fysiske,
historiske, sosiale og kulturelle verden. Paragrafen lyder slik:
Opplæringa
i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører
mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell
innsikt og forankring.
Opplæringa
skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og
tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom,
nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til
uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.
Opplæringa
skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale
kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.
Opplæringa
skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si
overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
Elevane
og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre
liva sine og for å kunne delta i arbeid
og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og
utforskartrong.
Elevane
og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle
etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.
Skolen
og lærebedrifta skal møte
elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som
fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.
Formålsparagrafen viser med all tydelighet at skolen handler
om langt mer enn næringslivets behov. Det dreier seg også om å gi elevene
kunnskaper som kan anvendes til deltakelse i samfunnslivet, i politiske og
andre demokratiske organer, fagforeninger, frivillige lag og organisasjoner. Dette gjelder også matematikkfaget og andre realfag.
Når man ser på skolens formålsparagraf og det læringssyn som
må ligge til grunn for å fremme den, kan man trygt trekke den slutningen av
læreren aldri vil bli overflødig. Læringsmaskiner og dataprogrammer kan aldri
erstatte læreren.
