Hvilket siktemål bør matematikkundervisningen ha i grunnskolen?

Det er mange meninger om hva som er målet med matematikkfaget i skolen skal være. Noen mener hovedhensikten med faget er å kunne rekruttere fagmatematikere, andre at det er å dekke samfunnets behov for fagfolk som ingeniører og konstruktører som er det viktigste, mens atter andre peker på at det kreves god allmennfaglig bakgrunn i stadig flere yrker og at matematikken er en selvfølgeig del av dette. Nok et argument er at matematikk dukker opp i nær sagt alle fag på et litt høyt nivå. Det pekes også på at kunnskap i matematikk er en forutsetning for å kunne delta for fullt i demokratiske organer og frivillige organisasjoner, der regnskaper er viktige.


Mitt ståsted

For en del år siden laget jeg en hovedoppgave der jeg undersøkte bruk at matematikk i yrkeslivet. Jeg undersøkte forholdene på et større varelager, i et sykehuslaboratorium og i en av landets største industribedrifter. Mine konklusjoner var som følger:

A. I mange yrker vil arbeidstakerne klare seg med svært lite matematikk. Samtidig er det klart at den teknologiske utviklingen krever tilgang på yrkesutøvere med høy matematisk kompetanse. Det er imidlertid en kortslutning å tro at dette krever høyere matematisk kompetanse hos alle. Det er snarere slik at vi trenger en viss mengde spesialister med høy kompetanse.

B. Vi kan sammenligne med utviklingen innen mekaniske eller elektroniske hjelpemidler. For folk flest brukes disse som "sorte bokser" - de brukes uten at folk føler noen sterk trang til å vite hvordan de virker. På samme måten vil datamaskinenes regneprogrammer virke.

C. Skolematematikken bør ha som hovedmål å gi elevene innsikt i samfunnsmessige forhold. Faget har tradisjonelt vært altfor preget av for tidlige teoretiseringer. Læreplanene utvikler seg i riktig retning, men fremdeles gjenstår mye å gjøre. Vi bør kanskje begynne å betrakte matematikken mer som et kulturfag enn som et rent redskapsfag.

D. En viss funksjonell matematisme synes likevel å være nødvendig for å kunne klare seg i samfunnet uten å være avhengig av andre. I vårt samfunnssystem må denne kyndigheten gis i løpet av grunnskolen og grunnkurset i videregående skole. Målet burde være et faglig innhold og en undervisningsform som fremmer danning mer enn at det skal være et nyttefag, og at elevene aksepterer dette.

E. Den matematikken som brukes på arbeidsplassene er gjerne spesialisert, standardisert og preget av gjentakelser. Den læres best gjennom læring på stedet. (Mange av de erfarne konstruktørene og ingeniørene ved den teknologibedriften jeg var på, understreket dette. De ønsket seg mer bedriftsintern opplæring, noe som for øvrig var mer vanlig tidligere.) En slik erkjennelse har vide implikasjoner, både på videregående skoles nivå og på høgskolenivå.



Siden har jeg foretatt en liten spørreundersøkelse blant kommunestyrerepresentanter i en del kommuner rundt Mjøsa. Valget falt på denne gruppa, for det ga meg anledning til å undersøke både deres bruk av matematikk i hverdagen, i deres respektive yrker og i deres verv som politikere. Denne undersøkelsen forsterket det inntrykket jeg hadde fra før.

De senere årene har jeg hatt kontakt med legestudenter. For å komme inn på legestudiet kreves det meget gode resultater i matematikk fra videregående skole. I det første året i legestudiet er det også et stort matematikkpensum. Det som er et faktum, er imidlertid at det bare er de som kommer til å forske, som vil få noe bruk for matematikk, og da i all hovedsak statistikk og sannsynlighetsregning. Trolig er fysikk, kjemi og biologi mer relevante emner for legene enn den matematikken som de møter på videregående skole.

Videre tror jeg at dette er typisk for mange yrker; det er først på forskningsnivå at man tar i bruk matematikk i noen særlig grad. På en viss måte gjelder dette også for ingeniører og konstruktører av ulike slag. De bruker riktignok matematikk til daglig, men det er som oftest snakk om rutinemessig bruk av matematikk, der det viktigste er å ikke gjøre feil. Det er de som har ansvar for forskning og utvikling, som har behov for å bruke matematikk på bredere basis. I våre dager er dette selvsagt uhyre viktig, men det krever kunnskaper på et så høyt nivå at det er helt urealistisk å forvente at folk flest skal følge med på det. Aller mest avansert bruk av matematikk finner man trolig innen fag som kjernefysikk, partikkelfysikk og kosmologi, og i søken etter en ”theory of all”.

Hva så med den matematikken man møter tillitsvalgt i organisasjoner, som styremedlem eller i politikken? Man kan møte meget omfattende budsjetter og regnskaper, men den matematiske strukturen er likevel enkel. Det er bar de fire regningsartene man kjenner fra barneskolen som brukes, selv blant regnskapssjefer, rådmenn eller revisorer. Man trenger ikke noen omfattende matematikkunnskaper for å delta i slike organer. Det samme gjelder også for styremedlemmer i private eller offentlige bedrifter av ulike slag.

Det er et faktum at den matematikken som folk flest bruker i hverdagen, både hjemme, på jobb og i fritiden, er den matematikken som skoleelevene møter i 5.-7. klasse. Gjennomsnittlig kunnskapsnivå hos voksne personer ligger i følge en svensk studie omtrent på 6. klasses nivå. Dette klarer folk seg bra med. Matematikk på et høyere nivå er og blir et anliggende for et begrenset antall spesialister. Betydningen av algebra har da også blitt tonet ned i ungdomsskolen de senere årene.

Konklusjon

Min konklusjon er at i grunnskolen så bør man legge vekt på de praktiske anvendelsene som folk møter i hverdagen, det som den som den svenske nestoren Olof Magne kaller livsmatematikk. (Jeg skal komme tilbake til dette senere.) Vi kan også kalle det praktisk regning, slik som vi kalte det før i tiden, før også aritmetikken og dens praktiske anvendelser, også ble lagt inn under matematikkbegrepet, også her til lands. Den gang var det først når man begynte med algebra og teoretisk geometri, man sa at man hadde begynt å lære matematikk.

Det aller mest sentrale siktemålene må være å gi elevene en god tallforståelse, eller tallfølelse, og gi dem god innsikt i prosentregning. Brøkregning hører med, for jeg tror at brøkforståelse er en forutsetning for å forstå prosentregning, og også desimaltall. Sammenhengen mellom disse tre er også meget viktig. Ellers vil det sentrale være å kunne anvende disse kunnskapene i de praktiske situasjonene som folk flest treffer på gjennom livet.

Hva så med samfunnets behov for fagfolk som behersker matematikk? Dette behovet er jo der. Mitt råd er følgende:

A. Også i ungdomsskolen bør det obligatoriske matematikkfaget være praktisk rettet, men det bør også inneholde et program for å gi elevene forståelse for matematikkens betydning i det moderne samfunnet. (Matematikk som kulturfag.)

B. Den mer teoretiske matematikken bør være et valgfag. Dette faget bør gis i hele ungdomsskolen – muligens også noe før.