Skolen undervurderer barn

Etter den tredje internasjonale undersøkelsen om skolebarns kunnskaper i matematikk og naturfag i 1997 (Timss – Third International Mathematics and Science Survey, senere undersøkelser er omdøpt til Trends in Mathematics and Science Survey) iverksatte USA en gigantisk undersøkelse om hva de ti landene som scoret høyt på testene gjorde annerledes enn dem selv. Etter at undersøkelsen var ferdig, var jeg så heldig å få være med på et treff med lederen av prosjektet, James Stigler. Han fortalte at det var vanskelig å finne noen fellesnevner hos disse landene, kanskje bortsett fra ett moment – de var flinke til å stimulere elevene til å tenke selv. Det er synd å måtte si det, men her til lands synes det motsatte å være tilfelle. Man er så opptatt av å ”hjelpe” elevene, og av å unngå at de noen gang møter er vanskelig problem, at man avvenner elevene med å tenke. Dessverre virker denne taktikken så altfor godt. La meg få nevne et eksempel.

For en ukes tid siden traff jeg ei jente som nylig fylte tre år. Hun kunne telle til 14. Vanligvis er tallene bare en lydremse for så små barn, men denne jenta kunne telle ting korrekt. Et par uker før satt jeg med en sjuåring i armkroken og lekte litt med tall. I hennes skoleklasse arbeider de med kun med tall opp til 15, og regner på slike ting som 12 + 3 og 11 + 2. Like fullt klarte hun uten problemer å regne i hodet 17 + 5, 37 + 7, 135 + 5 og 2000 + 2000 og også 5 x 3, etter å ha tenkt seg litt om. Jeg fikk ikke tid til å prøve på subtraksjon, men hun hadde nok fikset en god del der også. Dette er ikke så rart, for det er et meget godt dokumentert faktum at de aller fleste barn er flinke til å telle allerede før de begynner på skolen.

For meg som fagmann er det helt ubegripelig – og uforsvarlig – at man i skolen skal jobbe bare med tall opp til 10 i første klasse og opp til 20 i andre klasse. Didaktisk sett er dette helt feil – ungene må utfordres og stimuleres til å løse problemer som omfatter hele den tallrekka de kan. Alt annet bare bidrar til å sløve dem. Jeg husker forresten et skolebesøk for en del år siden, der jeg ble bedt om å veilede en gruppe andreklassinger mens de regnet oppgaver. De ble fort ferdige, så jeg tillot meg å glemme pensum og spurte om de kunne regne ut 16 + 17 (tror jeg det var) for meg. Maken til iver har jeg knapt sett. Å skape slik iver, er umulig med dagens sløvende opplegg.

Den faglige utfordringen for elevene i 2. klasse, er i hovedsak firedelt: (1) å abstrahere tallene, (2) å bli fortrolige med 10-tallsystemet og hvordan det er oppbygd, (3) å takle 10-eroverganger og (4) å få et første innblikk i alle fire regningsartene. Legg særlig merke til det første momentet. All læring i matematikk (og i andre fag for den del) må gå gjennom tre faser: erfaring, abstrahering og generalisering. Dette betyr at man må løsrive seg fra konkretene og komme seg videre, om man skal lære matematikk. Når man ser lærebøkene for 1. og 2. klasse, er det nærliggende å tro at de som har laget disse bøkene, ikke er klar over dette. Dessverre har man ingen faglig godkjenningsinstans av lærebøker i skolen lenger. Det er for øvrig ingen tilfeldighet at elevene i min klasse på folkeskolen var mye flinkere til å regne enn det dagens lærerstudenter er. Vi hadde praktisk erfaring, og på skolen lærte vi å regne med tall, ofte gjennom hoderegning, noe som fortsatt er den beste læremetoden. Dagens lærebøker er konstruert slik at elever med problemer kan snike seg unna selve regningen gjennom å telle, noe som kan være vanskelig å gjennomskue for en lærer.

Her i Ringsaker jobber man med et såkalt realfagsprosjekt. Dersom man skal lykkes med dette, må man legge om stilen allerede fra 1. klasse. Dessverre synes det ikke å være vilje til å lytte til rent faglige råd, bare til opplegg som angår organisering av undervisningen. Uendeligheter av forskning viser imidlertid at i matematikk er det lærernes kunnskaper i faget som betyr desidert mest, ikke organiseringen av undervisningen, selv om dette selvsagt også betyr noe.

Forskjellene i skolen øker. Undervisningsmetodene bidrar trolig til dette.

Forskere fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har lagt fram en rapport som forteller at forskjellen mellom elever i norsk skole har økt etter innføring av Kunnskapsløftet i 2007. Det finnes ingen enkel forklaring på hvorfor det har gått slik. Årsakssammenhengen er trolig komplisert og mangesidig. Personlig føler jeg meg likevel nokså trygg på at det i løpet av det siste kvarte århundret har grodd fram en undervisningsfilosofi som bidrar til et slikt resultat, som ble forsterket gjennom både L96 og LK07. I mønsterplanen av 1987 ble det lagt stor vekt på samarbeid mellom elever og mellom andre parter i skolen. Samarbeidsevne ble framstilt som avgjørende viktig for deltakelse i arbeidslivet. En slik vektlegging måtte nødvendigvis føre til vektlegging av kollektive arbeidsformer, slik som gruppearbeid, prosjektarbeid, samtidig som det tradisjonelle klasseromsarbeidet fortsatt kunne ha en sentral rolle.

I normalplanene av 74 og 87 (med en midlertidig forsøksplan i 1985) brukte man begrepet differensiering, når man snakket om å legge opp til en undervisning som flest mulig elever kunne ta del i. Med L97 ble dette begrepet erstattet med tilpasset undervisning, samtidig som vi fikk en generell innledning på læreplanen som la hovedvekten på menneskers individuelle egenskaper og ferdigheter. Et resultat av dette, var at man la større vekt enn før på det individuelle. Dette skjedde på bekostning av idealet om å fremme samarbeid i skolen. Undervisningsfilosofien ble endret. Da Kunnskapsløfet ble lagt fram, hadde denne trenden forsterket seg. Det hele toppet seg for noen år siden, da vi fikk krav om individuelle undervisningsplaner for alle elever. Et annet resultat er et nærmest umettelig krav om økt lærertetthet. Omtrent alle som uttaler seg om skole i dag, uttrykker krav om større lærertetthet. Forskning viser imidlertid at dette er et altfor lettvint standpunkt. Skoleprestasjonene er ofte langt høyere i land med vesentlig lavere lærertetthet enn her i Norge. Dessuten er det nærmest utenkelig rent økonomisk både å tilfredsstille kravene om så stor lærertetthet som mange ønsker seg, å gi lærerne en anstendig lønn, samt å utdanne nok kvalifiserte lærere.

Man bør ikke forundre seg over at vektlegging av individuelle læringsformer fører til større ulikhet og til at foskjellene mellom elever fra hjem med ulik utdanningsbakgrunn øker. I et slikt regime vil nødvendigvis stimulanser og hjelp i hjemmet bety mye, og det er selvfølgelig slik at barn fra akademikerhjem eller fra hjem med store ambisjoner på barnas vegne, blir vinnere.

Erfaringer fra matematikkfaget

I den forskningsbaserte matematikkdidaktikken står de kollektive undervisningsformene meget sterkt. Det er problembasert undervisning, der elever får samarbeide om løsninger, legge fram forslag og være med å diskutere dem, og der læreren er en faglig autoritet som kan sette ting i sammenheng, avsløre og avklare misforståelser og skape helhet, som med styrke anbefales. Det er nettopp slike undervisningsformer som omtales i de to manusene jeg har lagt ut i denne bloggen. Jeg er overbevist om at dette er en riktig vei å gå, og jeg har mange tiårs erfaring som støtter et slikt syn.

Vektleggingen av slike undervisningsformer er meget godt begrunnet, både teoretisk og praktisk. Det finnes flere slike begrunnelser i de to nevnte manusene. Praksis viser at typiske effekter er følgende:

-          De flinke får utfolde seg uten at det går ut over de svakere.

-          De svake har større utbytte av dette enn individualiserte opplegg.

-          Det sosiale miljøet styrkes.

-          Man klarer seg med en rimelig grad av lærertetthet, slik at kostnadene holdes på et overkommelig nivå.

Det er imidlertid en del forutsetninger som må være til stede, dersom man skal lykkes i å skape en god undervisning. Èn slik forutsetning er at man makter å skape en god klassekultur og å gi elevene både ansvarsfølelse overfor det som foregår og å gi dem eierfølelse overfor aktiviteten i klassen. En annen forutsetning er at lærerne har en fundamental forståelse av den grunnleggende matematikken. Manusene i denne bloggen er ment som et bidrag til å skape slik forståelse. Dessverre er dette mangelvare blant norske lærere.

Mitt håp hadde vært å få gi ut de to manusene i bokform, men det har vært umulig. Norske forlag er ikke interessert i slikt fagstoff.