mandag 22. oktober 2012

Skolen undervurderer barn


Etter den tredje internasjonale undersøkelsen om skolebarns kunnskaper i matematikk og naturfag i 1997 (Timss – Third International Mathematics and Science Survey, senere undersøkelser er omdøpt til Trends in Mathematics and Science Survey) iverksatte USA en gigantisk undersøkelse om hva de ti landene som scoret høyt på testene gjorde annerledes enn dem selv. Etter at undersøkelsen var ferdig, var jeg så heldig å få være med på et treff med lederen av prosjektet, James Stigler. Han fortalte at det var vanskelig å finne noen fellesnevner hos disse landene, kanskje bortsett fra ett moment – de var flinke til å stimulere elevene til å tenke selv. Det er synd å måtte si det, men her til lands synes det motsatte å være tilfelle. Man er så opptatt av å ”hjelpe” elevene, og av å unngå at de noen gang møter er vanskelig problem, at man avvenner elevene med å tenke. Dessverre virker denne taktikken så altfor godt. La meg få nevne et eksempel.

For en ukes tid siden traff jeg ei jente som nylig fylte tre år. Hun kunne telle til 14. Vanligvis er tallene bare en lydremse for så små barn, men denne jenta kunne telle ting korrekt. Et par uker før satt jeg med en sjuåring i armkroken og lekte litt med tall. I hennes skoleklasse arbeider de med kun med tall opp til 15, og regner på slike ting som 12 + 3 og 11 + 2. Like fullt klarte hun uten problemer å regne i hodet 17 + 5, 37 + 7, 135 + 5 og 2000 + 2000 og også 5 x 3, etter å ha tenkt seg litt om. Jeg fikk ikke tid til å prøve på subtraksjon, men hun hadde nok fikset en god del der også. Dette er ikke så rart, for det er et meget godt dokumentert faktum at de aller fleste barn er flinke til å telle allerede før de begynner på skolen.

For meg som fagmann er det helt ubegripelig – og uforsvarlig – at man i skolen skal jobbe bare med tall opp til 10 i første klasse og opp til 20 i andre klasse. Didaktisk sett er dette helt feil – ungene må utfordres og stimuleres til å løse problemer som omfatter hele den tallrekka de kan. Alt annet bare bidrar til å sløve dem. Jeg husker forresten et skolebesøk for en del år siden, der jeg ble bedt om å veilede en gruppe andreklassinger mens de regnet oppgaver. De ble fort ferdige, så jeg tillot meg å glemme pensum og spurte om de kunne regne ut 16 + 17 (tror jeg det var) for meg. Maken til iver har jeg knapt sett. Å skape slik iver, er umulig med dagens sløvende opplegg.

Den faglige utfordringen for elevene i 2. klasse, er i hovedsak firedelt: (1) å abstrahere tallene, (2) å bli fortrolige med 10-tallsystemet og hvordan det er oppbygd, (3) å takle 10-eroverganger og (4) å få et første innblikk i alle fire regningsartene. Legg særlig merke til det første momentet. All læring i matematikk (og i andre fag for den del) må gå gjennom tre faser: erfaring, abstrahering og generalisering. Dette betyr at man må løsrive seg fra konkretene og komme seg videre, om man skal lære matematikk. Når man ser lærebøkene for 1. og 2. klasse, er det nærliggende å tro at de som har laget disse bøkene, ikke er klar over dette. Dessverre har man ingen faglig godkjenningsinstans av lærebøker i skolen lenger. Det er for øvrig ingen tilfeldighet at elevene i min klasse på folkeskolen var mye flinkere til å regne enn det dagens lærerstudenter er. Vi hadde praktisk erfaring, og på skolen lærte vi å regne med tall, ofte gjennom hoderegning, noe som fortsatt er den beste læremetoden. Dagens lærebøker er konstruert slik at elever med problemer kan snike seg unna selve regningen gjennom å telle, noe som kan være vanskelig å gjennomskue for en lærer.
Her i Ringsaker jobber man med et såkalt realfagsprosjekt. Dersom man skal lykkes med dette, må man legge om stilen allerede fra 1. klasse. Dessverre synes det ikke å være vilje til å lytte til rent faglige råd, bare til opplegg som angår organisering av undervisningen. Uendeligheter av forskning viser imidlertid at i matematikk er det lærernes kunnskaper i faget som betyr desidert mest, ikke organiseringen av undervisningen, selv om dette selvsagt også betyr noe.

1 kommentar:

  1. Takk for gode poenger. Jeg kjenner en pode som uttrykte følgende frustrasjon: "Matte? Nei, i første var det bare tegning, det. Og i andre gjør vi jo det samme som i første!" - Kanskje ikke så rart at han ikke likte matematikk noe særlig. Han var jo ikke så flink til å tegne små tegninger i matteboka, slik som jentene....

    SvarSlett