tirsdag 14. september 2010

BARNS TALLKUNNSKAPER VED SKOLESTART - 4

Konsekvenser for undervisningen de første skoleårene


Piaget mente at telling var lite interessant. Han mente at læringen foregikk gjennom bruk av konkreter, og så derfor ikke på telling som viktig. I dag tillegges tellingen stor vekt. Det viser seg nemlig at de som er flinke til å telle, også er de som også er flinkest til å regne. I det hele tatt ser det ut for at det å telle muntlig, det å lære å lese og skrive tallsymbolene og det å regne i hodet, er prosesser som forsterker hverandre. Likevel kan det være et åpent spørsmål om hvorvidt barna i en tidlig skolefase kan få eksperimentere med sine egne tallsystemer og tallsymboler. De vil da naturlig lage additive tallsystemer[1]. Etter hvert må imidlertid vårt posisjonssystem innføres. Det kan meget vel tenkes at en innledende fase med additive systemer og en gradvis overgang gir større forståelse for hvordan regning i vårt vanlig brukte tallsystem virker. En slik tanke er helt i tråd med det genetiske prinsippet. Jeg tviler likevel på om det er klokt å vente med å lære barna våre vanlig brukte tallsymboler før de har utviklet et eget tallsystem og fått hjelp til å lage et posisjonssystem. Om man velger å la barna jobbe med sitt eget system, bør dette kunne gjøres parallelt med å lære å lese og skrive de vanlige sifrene.
         Vi har sett at tellingen utvikler seg på en kompleks måte. Dette har delvis sammenheng med at barn møter tallord i mange kontekster. Effie Maclellan[2] opererer med seks ulike:

1)   Telleordsekvenser, som i regler, når man teller i lek (gjemsel), eller når man teller før man sier noe galt. Å lære tallregla kan være vanskelig nok, spesielt fordi våre tallord inneholder en god del ureglemessigheter.
2)   Telling av objekter.
3)   Kardinalitet. Enkelte barn kan til å begynne med tro at tallordet er knyttet til den siste gjenstanden som telles, ikke at det forteller noe om antallet.
4)   Måling. Her er det snakk om kontinuerlige størrelser. For å forstå måling, må barnet lære seg noe om måleenheter og om presisjonsnivå. Små barn har store problemer med dette.
5)   Ordning (ordinasjon). Her er den relative plasseringen eller den relative størrelsen som er i fokus (3.-mann i mål og lignende).
6)   Ikke-numeriske sammenhenger, for eksempel telefonnummer. Her forteller ikke tallene noe om størrelse; de er en kode eller koordinater for plassering i et system.

Tallord brukes på mange måter og i ulike sammenhenger, og barn skal lære seg alt dette. Dette synes imidlertid å gå greit for de fleste, uten at man behøver å lage spesielle læringssekvenser for hver kategori. Erfaringer med de ulike situasjonene er vanligvis tilstrekkelig.


[1] Høines 1998
[2] Maclellan i Thompson 1997: 33 - 35

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar