Addisjon
A1 Backup-varianter
A1a: Telle alt og forfra igjen. Oppgaveeksempel: 3 + 5 =. Eleven teller konkreter, for eksempel fingrene eller annet. Konkretene fungerer som fysiske representasjoner for tallene i oppgaven. Teller først ”en, to, tre” og fortsetter med å telle ”en, to, tre, fire, fem”. Så startet han/hun forfra igjen og teller alle elementene i de to mengdene ” en, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte”.
A1b: Telle alt. Oppgaveeksempel: 3 + 5 =. Eleven teller konkreter. Teller først ”en, to, tre” og fortsetter å telle ”fire, fem, seks, sju, åtte”.
A1c: Telle videre. Oppgaveeksempel: 3 + 5 =. Eleven benytter konkreter: ”fire, fem, seks, sju, åtte”.
A1d: Min-varianten (minimun antall tellesteg). Oppgaveeksempel: 3 + 5 = . Eleven teller konkreter. Teller her videre fra det tallet som representerer det største antallet. I dette eksemplet teller eleven videre fra 5, det vil si ”seks, sju, åtte”.
A1e: Tegnevarianten. Ved hjelp av blyanten tegner eleven på et ark streker, prikker el. lign. som fungerer som fysiske representasjoner for tallene i oppgaven og som han/hun deretter benytter til å telle seg fram med ved hjelp av backup-variantene A1a, A1b, A1c eller A1d.
A1f: Tellepunkter i tallsymbol. Eleven tegner (eller tenker seg) tellepunkter (tallbilder) i tallsymbolene. Tallpunktene fungerer som fysiske representasjoner for tallene i oppgaven. Addisjon foregår på den måten at benytter tellepunktene og finner svaret ved hjelp av A1a, A1b, A1c eller A1d.
A1g: Andre tellevarianter. Eleven tegner først en tallinje og teller på den, eller eleven teller på fingerledd eller eleven kombinerer elementer fra to eller flere strategier som er beskrevet foran.
A1h: Verbal telling. Eleven sier tallnavnene høyt eller beveger leppene I en synlig stillelesningssekvens. Tellingen har ellers ingen annen direkte observerbar, ytre referanseramme.
A2a: Vet svaret. Eleven kjenner igjen oppgaven og vet svaret umiddelbart.
A2b: Avledet variant I. Eleven vet svaret på addisjonskombinasjoner og benytter disse som grunnlag for videre telling. Oppgaveeksempel: 3 + 5 =. Eleven vet at 3 + 3 = 6 og sier for eksempel: ”tre pluss tre er seks… pluss to… (teller for eksempel på fingrene og sier)… sju, åtte”.
A2c: Avledet variant II. Eleven vet svaret på ulike addisjonskombinasjoner og benytter disse kombinasjonene som utgangspunkt for oppgaveløsningen uten å ta i bruk telling. Er oppgaven 8 + 6 =, kan eleven for eksempel bygge videre fra åtte og sier for eksempel ”Åtte pluss to er ti. Da blir det fire tilbake. Ti pluss fire er fjorten”.
S1. Backup-varianter
S1a: Telle alt og forfra igjen. Oppgaveeksempel: 5 – 3 =. Eleven teller konkreter, for eksempel fingrene eller annet. Teller først ”en, to, tre, fire, fem” konkreter. Han/hun tar deretter utgangspunkt i denne 5-mengden og teller vekk ”en, to, tre”. Så teller han/hun endelig de elementene som da er tilbake, ”en, to”. Konkretene fungerer som fysiske representasjoner for tallene i oppgaven.
S1b: Tilvekstvarianten. Oppgaveeksempel: 5 – 3 =. Eleven tar utgangspunkt i tallet 3, teller ”fire, fem” og kommer på denne måten fram til at svaret blir 2. Konkreter benyttes for å holde styr på det aktuelle antall tellesteg.
S1c: Minkingvarianten. Oppgaveeksempel: 5 – 3 =. Tar utgangspunkt i tallet 5, teller baklengs ”fire, tre, to” og kommer på denne måten fram til at svaret blir 2. Konkreter benyttes for å holde styr på det aktuelle antall tellesteg.
S1d: Tilvekst-minking-varianten. Benytter enten S1b eller S1c og velger det av de to alternativene som krever minst telling (det vil si minst antall tellesteg).
S1e: Tegnevarianten. Ved hjelp av blyanten tegner eleven på et ark streker, prikker eller lignende som representasjoner for tallene i oppgaven og som han/hun deretter benytter for å kunne telle seg fram til svaret ved hjelp av S1a, S1b, S1c eller S1d.
S1f: Tellepunkter i tallsymbol. Eleven tegner (eller tenker seg) tellepunkter i tallsymbolene (tallbilder). Tellepunktene fungerer som fysiske representasjoner for tallene i oppgaven. Subtraksjon foregår på den måten at eleven benytter tellepunktene og finner svaret ved hjelp av S1a, S1b, S1c eller S1d.
S1g: Andre tellevarianter. Eleven tegner først en tallinje og teller på den, teller på fingerledd eller teller ved at eleven kombinerer elementer fra strategiene nevnt foran.
S1h: Verbal telling. Eleven sier tallnavnene høyt eller beveger leppene I en synlig stillelesningssekvens. Tellingen har ellers ingen annen direkte observerbar, ytre referanseramme.
S2a: Vet svaret. Eleven kjenner igjen oppgaven og vet svaret umiddelbart.
S2b: Avledet variant I. Eleven kjenner svaret på enkle addisjonskombinasjoner og benytter disse svarene som grunnlag for videre telling som ved S1b, S1c eller S1d. Er oppgaven 8 – 3 =, vet eleven at 3 + 3 = 6 og sier for eksempel: ”tre + tre er seks… pluss to… (teller for eksempel på fingrene og sier)… sju, åtte… tre pluss to er fem”.
S2c: Avledet variant II. Eleven vet svaret på ulike subtraksjonskombinasjoner og benytter disse kombinasjonene som utgangspunkt for oppgaveløsningen uten å ta i bruk telling. Er oppgaven 14 – 6 =, kan eleven for eksempel gå veien om 10. Eleven vet at 14 – 4 = 10, at 6 – 4 = 2 og at 10 – 2 = 8, og at derfor er 14 – 6 = 8.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar